Melinda og Bill Gates på World Economic Forum

Här publiceras del 2 av Pål Steigans svar på Benny Anderssons artikel Steigan flörtar med klimatkrisförnekarna som publicerades den 24 februari. Debatten kommer att fortsätta med ytterligare artiklar av Pål och Benny. Denna artikel var ursprungligen publicerad på webbplatsen Steigan.no, där också denna debatt publiceras.

Den svenske Clarté-veteranen Benny Andersson har skrevet en artikkel i tidsskriftet Clarté med kritikk av våre og undertegnedes artikler om klassekamp og klima. Den har tittelen: Steigan flörtar med klimatkrisförnekarna. Første del av mitt svar til Andersson har overskriften Benny Andersson, klima, kapital og klassekamp. Her følger del 2.

Vitenskapen og forskningas rolle

Det viser seg at Benny Andersson og jeg også er uenige om forskningas og vitenskapens rolle. I artikkelen Nå handler det ikke lenger om klima. Dette er rå klassekamp skrev jeg blant annet:

«Samtidig forsvarer vi falsifikasjonsprinsippet i vitenskapsteorien. Forskning skal prøve å falsifisere vedtatte sannheter, og jo mer en teori motstår falsifikasjon, jo sterkere står den. Forsøkene på å bringe kritikere til taushet, slik også NRK nå legger opp til, strider derfor mot grunnleggende vitenskapsteoretiske prinsipper. Hvis vi forutsetter at forskninga bak IPCC-rapportene er sunn, burde kritikerne få forskningsmidler for å prøve å falsifisere dem, og ikke bli stemplet som vantro.«

Andersson liker ikke dette. Han skriver:

«Steigans vetenskapsfilosofiska uppfattningar behöver både fördjupas och uppdateras. Karls Poppers så kallade falsifikasionskriterium håller inte – varken filosofiskt eller empirisk. Det beskriver inte hur naturvetenskapens framsteg faktiskt har gått till och omfattas, såvitt jag vet, inte heller av nu aktiva seriösa vetenskapsfilosofer och vetenskapshistoriker.»

Dette er en svær uenighet. Plassen tillater bare at jeg så vidt nevner noen få punkter. Jeg vil hevde som en tese at vitenskapelige framskritt alltid har skjedd når noen få forskere har gjort sitt ytterste for å falsifisere det rådende paradigmet – og lykkes.

Den katolske kirken la i middelalderen et kvelende lokk over forskning og kritisk tenkning. Kirken betraktet seg som øverste myndighet også når det gjaldt naturvitenskapene og vedtok forbud mot ulike typer vitenskapelig tenkning og teori. Kirken vedtok for eksempel det geosentriske system, teorien om at jorda sto i sentrum for universet. Alt annet var kjettersk.

Den vitenskapelige revolusjonen som ble innledet av Nikolas Kopernikus i 1543 da han lanserte det heliosentriske systemet var derfor et dramatisk brudd med doxa, med det rådende paradigme. Kopernikus brøt med tenkninga til det overveldende flertallet av vitenskapsfolk i sin samtid. Men han hadde rett. Det vil si, han hadde jo bare delvis rett. Sola står ikke i sentrum for universet, og for å komme til den erkjennelsen, som vi har i dag, trengtes det en lang rekke opprørske forskere som turte og evnet å bryte med doxa, KeplerGalileo og Newton for å nevne noen.

Da Albert Einstein lanserte den spesielle relativitetsteorien i 1905 var det i et forsøk på å løse konflikten mellom Maxwells teorier om elektromagnetisme og den klassiske newtonske mekanikken. Det førte fram til en revolusjon av fysikken og alle lærebøker måtte skrives om. Men vitenskapshistorien slutter ikke med Einstein, enda så genial han var.

Han ble utfordret av Niels Bohr og Werner Heisenberg som «framholdt at kvantemekanikkens og -fysikkens fenomener er grunnleggende probabilistiske og ikke lar seg forklare ved hjelp av begrepene og teoriene i klassisk fysikk. Einstein syntes de stokastiske (tilfeldige) elementene i Bohrs fortolkning av kvantemekanikken var upresise og dermed utilfredsstillende. Diskusjonen skjerpet begge parter og førte til nye og viktige oppdagelser, ikke minst for den senere kjernefysikken.» (Wikipedia)

Vitenskap og forskning skal ikke stoppe opp med en vedtatt sannhet. Den må alltid søke videre, og stadig utfordre det rådende paradigmet, ellers slutter den å være vitenskap og går over til å være teologi.

Kommunismens uheldige erfaringer

For meg som kommunist gjennom mer enn et halvt århundre har skjebnene til en del sovjetiske vitenskapsfolk alltid vært en advarsel. Det mest skremmende er eksemplet med den sovjetiske biologen Trofim Lysenko som forkastet Mendels arvelover og hevdet at bare miljøet spilte en rolle i planters utvikling. Det var i og for seg ikke problemet. Det må man kunne hevde og prøve å bevise. Problemet var at Lysenkos lære ble kanonisert av kommunistpartiet og tilhengerne av Mendels arvelover havnet i unåde. Det fikk katastrofale virkninger, og det ble en ulykke for sovjetisk forskning. Sovjetunionen lå svært langt framme på dette området, men det fagmiljøet ble ødelagt. Det viste seg jo at Mendel hadde rett. Men med oppdagelsen av DNA ble også Mendel forbigått. Og i dag forskes det også på miljøpåvirkning av DNA.

Et annet område var kybernetikken. Sovjetunionen lå langt framme på dette området også, antakelig godt foran USA. Men så bestemte kommunistpartiet seg for at kybernetikken brøt med partilinja og lyste forskerne i bann. Dette fikk katastrofale følger for et stort og viktig fagmiljø.

La 100 blomster blomstre og 100 tankeretninger strides

Oppsummeringa av disse historiske erfaringene, både fra katolisismen og kommunismens forsøk på å vedta vitenskap, er at jeg har blitt en livslang tilhenger at prinsippet om å «la 100 blomster blomstre og 100 tankeretninger strides», som Mao sa, men ikke var like god til å praktisere. Derfor frykter jeg ikke «klimafornektere», hva nå det måtte være. Hvis de mener at de har gode vitenskapelige grunner til å kritisere forskninga som er presentert av IPCC, så la dem få forskningsmidler til å bevise sine teorier. Lykkes de, er det et framskritt for vitenskapen. Mislykkes de, og dermed forsterker klimapanelets konklusjoner, så er det også, forskningsmessig, et positivt resultat.

Her skiller Benny Andersson og jeg lag. Det har ikke noe med klima eller «klima» å gjøre, men på to helt forskjellige måter å se på vitenskap, tenkning og forskningsfilosofi å gjøre.

Kampen for nasjonal sjølråderett

Fullstendig overraskende for meg viser det seg at Andersson og jeg også er svært uenige når det gjelder den nasjonale sjølråderetten og dens stilling i dag.

Andersson skriver:

«”Nå handler det ikke om ´klima´. Det pågår en våldsom klassekamp og kamp for og ta fra oss de siste restene av nasjonal sjölråderett og demokrati. I den kampen bör man samle alle som kan samles på de undertryktes side, uanset hva de måtte mene om årsakene til den globale oppvarminga”. Man kan ställa många frågor här. Som till exempel: när försvann större delen av vår nationella självständighet och demokrati? Och vem det var som lade beslag på dem, utan att vi märkte det? FN? World Economic Forum? George Soros? Men jag nöjer mig. Pål Steigans text talar för sig själv.»

Andersson har altså ikke registrert at store deler av demokratiet og sjølråderetten i Norge og Sverige har forsvunnet. Merkelig. Sverige er medlem av EU. I Sverige vedtas lovene i prinsippet av et byråkrati som ikke står til ansvar for noen, nemlig EU-kommisjonen. Det samme skjer i Norge via EØS-avtalen. De norske regjeringene har gitt fra seg kontrollen over store deler av norsk politikk på svært mange områder, fra det store planet når det gjelder energipolitikk, arbeidsliv og reguleringer og helt ned til lokalplanet. Sånn er det i Sverige også, og det er svært merkelig at Andersson later til ikke å se det.

Han kan jo også spørre hvem som har vedtatt at Sverige nå de facto er integrert i NATOs og USAs aggressive krigspolitikk mot Russland. Har Sverige i dag militær sjølråderett?

Og siden Andersson nevner George Soros: Soros er jo som kjent en økonomisk kriminell og spekulant som ble søkkrik på å spekulere mot det britiske pundet og på den måten svindlet britiske innbyggere for milliarder. Men Soros spekulerte også mot den svenske krona og svindlet våre kjære granner i øst. Likevel elsker svenske politikere Soros.

Mitt svar på dette retoriske spørsmålet fra Andersson er at naturligvis er krigshisseren Soros, som ville at EU skulle låne 20 milliarder euro for å krige mot Russland, en del av problemet. Men han er bare en av noen titall milliardærer som er så rike at de er i stand til å overkjøre store land. BlackRock er nå inne som motstander av den franske fagbevegelsen, fordi de vil manipulere pensjonssystemet der. Bill Gates Fundation har penger og makt til å skrive om nasjonale lover i Afrika. BlackRock, Google og Facebook har kastet seg over norsk vann- og vindkraft og plyndrer oss for den.

Dette kaller jeg klassekamp. Dette er klassen av internasjonale finanskapitalister som driver en klassekrig mot oss andre, som en av dem, Warren Buffett sa. I den klassekrigen er steigan.no og jeg på den andre sida.

Og et poeng på tampen. Andersson roste «borgarklassens ledande miljöreformister». En som nå har meldt seg på blant dem er verdens rikeste mann, Jeff Bezos, som nå setter av 10 milliarder dollar «til klima». Eieren av krigsblekka Washington Post og slavedriveren til de ansatte i Amazon, nå også som ledende miljøreformist. Velbekomme. Jeg tror tesen om klassekamp står seg bra.

---

Tidigare artiklar i debatten:

Benny Andersson: Ska vi sluta bekämpa fossilkapitalet? (4 mars 2020)

Pål Steigan: Benny Andersson, klima, kapital og klassekamp (4 mars 2020)

Benny Andersson: Steigan flörtar med klimatkrisförnekarna (24 februari 2020)

---

12 mars 2020 kl 12:00 / Efter en intensiv debatt i detta ämne har vi nått en punkt där fortsatt diskussion inte lär leda till ytterligare fördjupning. Ämnet har omfattat totalt fem artiklar och diskussionen har förts under flera av dessa, t ex Benny Anderssons artikel Är klimatkrisförnekarna vår tids hjältar?. Webbredaktionen sätter streck i diskussionen om denna artikel. Vi tackar för intresset!

Kommentarer kan inte längre lämnas till denna artikel.