Om krigens gang, putinismen og den vanskelige våpenhjelpen

Ukraina är historiskt sett en nation, och kriget med Ryssland kan inte ses som ett "ställföreträdande krig" mellan Ryssland och Nato. Den ryska statsledningens ideologi anknyter närmast till den tsaristiska imperialismen, fullständigt från fjärran från socialism eller leninistiskt tänkande. Det hävdar den norske historikern Lars Borgersrud i den artikel vi publicerar här med författarens tillstånd. Han diskuterar också Ukrainas blodiga 1900-talshistoria, det eventuella nazistiska inslaget i Ukrainas armé, det nuvarande militärstrategiska läget och frågan om vapenhjälp till Ukraina. Argumentationen byggs under med jämförelser med nazimotståndet under andra världskriget, Tjeckoslovakien 1968 och andra exempel från 1800- och 1900-talets europeiska historia.

Lars Borgersrud är en välkänd marxistisk historiker i Norge som framför allt forskat om norsk försvars- och krigshistoria, arbetarrörelsehistoria och andra världskriget. Texten återgår på ett föredrag han höll i Bergen den 11 oktober 20232, alltså före de intensifierade ryska terrorbombningarna mot Ukraina.

Krigen i Ukraina pågår i sin 8. måned. Den utfordrer oss og krever standpunkt. Min bakgrunn for å mene noe om dette er hva jeg som historiker har fått ut av krigshistorien og folkerettens prinsipper om at alle land har rett til å forsvare seg. Men jeg har også et standpunkt som politisk menneske. Jeg støtter Ukraina akkurat som Tsjekkoslovakia i 1968 og vietnameserne under Vietnam-krigen. Det er nærmest på refleks som marxist å støtte et land som blir angrepet av en stormakt.

I denne innledningen skal jeg først si noe om Ukraina og Russlands forskjellige historiske utgangspunkt. Her snakker vi altså om to av de mest korrupte statene i verden. Så skal jeg si noe om putinistismen, om militærstrategien i denne krigen, og teorien om stedfortrederkrig. Til sist skal jeg komme med noen synspunkter på spørsmålet om våpenhjelp.

Først noen ord om putinismen som statsideologi

Stater kommer og går. Statsdannelser kan ses som maktkonstruksjoner for å ivareta politiske, militære og økonomiske interesser. Her må vi ut på en historisk reise. Som i Norden var grenser i Sentral- og Øst-Europa trukket nokså tilfeldig ut fra uendelige kriger i senmiddelalder og tidlig nytid. Nasjoner og nasjonaliteter i vår forstand fantes knapt. Det fantes i tidlig middelalder en statsdannelse med senter rundt Novgorod og Kiev ("Rus") som hersket over landområdene som forbant Svartehavsregionen og Bysants med Østersjøen. I perioder var dette landet stort, før det på 1200-tallet og videre gikk i oppløsning under press fra den tyske orden og Litauen i nord, senere fra den polske adel og det tysk-østerrikske keiserrike, senere Østerrike-Ungarn, i vest, ottomanerne fra Khanatet Krim i sør, og sist, men ikke minst, av mongolene, som nedkjempet Kievriket militært og flyttet det politiske tyngdepunktet østover til det senere fyrstedømmet Moskva.

I det opprinnelige landområdet blir gjerne zaporizjzjiske kosakker assosiert med den første ukrainske selvstendighetskampen i tidlig nytid, før også de ble knust mellom osmanerne, tartarerne, den polske, svenske og russiske føydalekspansjonen, særlig etter at de sentrale kosakklederne hadde alliert seg med svenskene og led nederlag med dem overfor Peter den store i 1709 og senere overfor Katharina II i 1775. Svære ukrainske landområder ble overtatt av den russiske adelen, men også av adelsmenn med tysk-østerriksk opphav under keiserriket Østerrike-Ungarns ekspansjon sørover og østover.

Det var i samme tidsepoke som den danske kolonien Norge mistet den norske befolkningen i Båhuslen, Herjedalen, Jemtland og Trøndelag til den aggressive krigerstaten Sverige, mens den gamle føydalmakten Danmark mistet Skåne og Halland. Det var altså ikke unikt at grensene rundt datidas ukrainske område var høyst svevende. Det var også slik i Norden.

Det var et forstemmende, ja lammende økonomisk system som var framherskende på det europeiske kontinentet og særlig i Øst-Europa, på 1600-tallet. I motsetning til i Vest-Europa, var nesten all landeiendom og industrielt produksjonsliv organisert føydalt, med livegenskap og leilendingsvesen, ufrihet, tvang og økonomisk stillstand. Først på 1800-tallet vokste borgerlige bevegelser frem mot dette systemet og krevde økonomiske og politiske rettigheter, etablering av egne stater som kunne promotere kapitalistiske produksjonsforhold og politisk frihet. Kanskje først på Balkan, så i Norden og deretter i Øst-Europa. Det var denne bevegelsen som startet den ukrainske nasjonalistiske selvstendighetsbevegelsen. Den fikk sterke avleggere i Galicia og Rutenia, nåværende Vest-Ukraina og Sør-Polen, ja i en kort periode var Galicia et eget kongedømme under keiseren i Wien, med hovedstad i det tysktalende Lemberg/Lvov/Lviv.

Forestillingen om at det ikke finnes noen nasjonal ukrainsk identitet, som er et gjennomgangstema i russisk propaganda, stemmer altså ikke. Det fantes mange kimer, tradisjoner og historiske minner, som nettopp alltid ellers i Europa har formet vår oppfatning av et nasjonalt særpreg. Og i det vi gikk inn i vår tid, var faktisk ideen om en ukrainsk statsdannelse født, akkurat som i Norge, og på omlag samme tid. Men i motsetning til i Norden, var den tyskdominert i de vestlige delene av landet og kunne ikke vinne fram på 1800-tallet mot tsarens mektige og ortodokse despoti, som hersket med ubegrenset makt, særlig i øst og sør, hvor de borgerlige bevegelsene var mye svakere.

De russiske sosialdemokratene, senere bolsjevikene, ville noe annet da deres parti ble dannet av borgerlige opposisjonsgrupper på slutten av 1800-tallet. De fikk stor oppslutning i ukrainske områder fordi de ville reversere de mange russiske annekteringer på 1800-tallet og kjempet for nasjonenes rett til selvbestemmelse mot tsarriket, som de omtalte som nasjonenes fengsel.

Men det var nettopp i forlengelsen av bolsjevikenes program at revolusjonene i 1917 opprettet både Folkerepublikken Ukraina og gjorde Finland til en selvstendig stat. Og vi kan tilføye; ufrivillig bevirket at de baltiske statene kom til med egne grenser. Det var en brutal prosess, der millioner av mennesker byttet land. Da bolsjevikene tvang fram fredsslutning på østfronten i 1918, var store deler av Ukraina okkupert av tropper fra Tyskland og Østerrike-Ungarn. For å knuse revolusjonen invaderte vestmaktene, Japan og tsaristiske militære ledere under borgerkrigene 1918-1921. Samtidig gjorde bondeanarkistiske grupper opprør. Men staten Ukraina var nå et historisk faktum. Etter Den røde hærs seier inngikk Ukraina som sovjetrepublikk, med stort selvstyre, industrialisering, kulturell og vitenskapelig utvikling på 1920-tallet. Mens en hardhent kollektivisering av jordbruket på 1930-tallet satte landets eliter tilbake og førte til store sultkatastrofer.

Den tysk-sovjetiske ikke-angrepsavtalen i 1939 førte store landområder i Polen og Romania tilbake til Ukraina, i hovedsak slik det hadde vært inntil 1. verdenskrig. Under 2. verdenskrig deltok millioner av ukrainere i den røde hær og anslagsvis 500 000 kjempet som partisaner bak de tyske linjene. Man landet var splittet mellom øst og vest. Anslagsvis 250 000 lot seg rekruttere til tjeneste for tyskerne gjennom hærstyrken UPA i Waffen-SS, hovedsakelig fra de tidligere galisiske og rutenske områdene i vest. Den sovjetiske partilederen Nikita Krustsjov, som hadde nær tilknytning til Ukraina, ga det russiskdominerte Krim til Ukraina i 1954, vel nærmest som en symbolsk gest. Den gang ble det oppfattet som en formalitet. Det som var av betydning var at sovjetmarinen fikk leie området til marinebasen i Sevastopol.

Slik ble det ikke etter Sovjetunionens oppløsning i 1991, da Ukraina ble en selvstendig stat. Men lykkelig over tingenes tilstand, ga Ukraina i 1994 sine atomvåpen til Russland, mot en stormaktsgaranti fra vestmaktene og det nye Russland. Så fulgte perioden fram til de dramatiske Majdan-dagene i 2014, da den ukrainske forfatningen med ett slag ble drastisk endret. Det førte ultranasjonalistene på offensiven, som førte til at de nye myndighetene sa opp leieavtalen til Sevastopol, samtidig med nye språklover som innførte forbud mot russisk også i Donbas. Utsiktene til å få en amerikansk flåtebase i Sevastopol ble med ett ganske aktuelt. Som alle vet, Putin svarte med å okkupere Krim og gå inn med tropper i Donbas.

Indre og ytre forutsetninger for putinismen

Når vi skal analysere et fenomen som krig, er det konstruktivt å skille mellom indre faktorer og ytre påvirkning. Et eksempel i så måte kan være hva som skjedde med Tyskland etter 1. verdenskrig, Tyskland hadde mistet områder i vest som de hadde kranglet med Frankrike om i århundrer, og sist erobret i 1870. I øst hadde nykonstruksjonen av Polen isolert tyskerne i enklaven Königsberg. Men enda verre var at Tyskland var pålagt en kolossal krigserstatning, som truet statsfinansene i kne, de var fratatt all skipstonnasje inklusive den mektige flåten, alle sine kolonier og avmilitarisert under kontroll av Nasjonenes Forbund. Det var ekstremt ydmykende for et land som ikke var mer skyld i storkrigen enn de vest-allierte. Disse faktorene skapte revansjistiske politiske bevegelser i Tyskland og la grunnlag for den nazistiske maktovertakelsen i 1933.

En liknende revansjisme er skapt i Russland. Det henger sammen med fundamentale endringer i økonomiske og politiske forhold som har foregått i landet etter sovjettida. Sovjetisk økonomi var i prinsippet sjølforsørgende. Om det ikke var rikt på forbruksvarer, så skapte det selvbevissthet og stolthet. Det gjaldt om å bygge ut landet fra øst til vest med alle tilgjengelige midler. Prioritet var gitt til elektrifisering og industriell utvikling, transportsektoren og det militærindustrielle kompleks. Det skjedde på bekostning av privat konsum og forbruksvaresektoren. Men, på tross av det, skjedde det en jevn velstandsutvikling framover mot 1960-tallet.

Omsvinget kom med siste fase av den kalde krigen, hvor mer og mer eksistensielle trusler tvang fram stadig voksende militære kostnader for å opprettholde et forsvar som kunne framstå som troverdig mot vestmaktene, inklusive en omfattende atomvåpensektor. Nederlaget i Afganistan-krigen utløste sammenbruddet. Resultatet kom under Jeltsin, da landets omfattende offentlige sektorer ble omdannet til en kapitalistisk oligark-økonomi, med fallende levestandard og nedgang i levealder for befolkningen.

Ut av dette kaoset av fattigdom og elendighet dukket Putin opp med sine visjoner om en ny storhetstid, en "putinistisk" vri på både økonomi og ideologi. Han kunne ikke gjøre dette ved å konfrontere oligarkene for sterkt, siden de rent faktisk utgjorde hans maktbasis. For å finansiere regimet startet derfor en storstilt satsing på energi- og råvareksport, som ikke gikk utover oligarkene og samtidig skapte håp om en ny stat finansiert gjennom eksportinntekter som kunne sannsynliggjøre at befolkningen kunne komme ut av fattigdom. Russland gikk gjennom en storstilt forandring, hvor sjølberging ble erstattet med en slags omvendt kolonialisme knyttet til ensidig råvareeksport av jordbruksprodukter, olje og gass. Denne ensidige satsingen på råvareeksport kjenner vi godt fra debatten i Norge.

Men Putin måtte også skape en ny ideologi som kunne gi historisk mening til dette dristige prosjektet. Han måtte omskrive historien med en ny type revansjisme. Ingrediensen søkte han ideologisk på de mest ekstreme ytre høyre-tradisjonene i det russiske samfunnet, inklusive den konservative, ortodokse kirken. Da måtte han hoppe over sovjettida. Slik ble putinismen født, i oppgjør med den bolsjevistiske historien, som han snudde på hodet. Og, som i tilfellet med Tyskland etter 1. verdenskrig, er det lett å se at det var reelle historiske grunner til at denne revansjismen kunne oppstå og finne gjenklang.

Han kunne da, og ikke uten grunn, vise til at folkene i Russland, Belarus og Ukraina var nærtstående og beslektet. Den tysk- ungarsk- og polske innflytelsen i Galicia kunne ses som en historisk trussel mot "kjerneområdet", nemlig Russland. Her har han gode grunner til å peke på erobringstogene til Karl 12., Napoleon og Hitler, den siste med sitt nærmest ufattelige tap av menneskeliv. Det er heller ikke uten grunn at splittelsen innad i Ukraina mellom øst og vest, kan leses som innflytelse fra tysk-nazistisk - les tysk og sentraleuropeisk ekspansjonspolitikk. Og amerikansk. Og trusselen om å få US Navy til Sevastopol må utvilsomt oppfattes som umulig, ja mer enn det, som en direkte trussel mot det som er igjen av det russiske kjerneområdet.

Putinismen søker altså sin historiske legitimitet i det ruriske "Rus-riket" og dermed gir seg selv et slags felles nordisk opphav i vikingtida. Vi kan le av det. Men da bør vi ikke glemme at liknende dyrkes heftig av ganske mange her hjemme. Han kan jo vise til at tilogmed navnet "Rus" i "Roccia", Russland er avledet av vikingenes navn på "hestelandet", gammelnordisk "Ros". Her ligger også et elemet av rasisme i putinismen. Andre etniske opphav, som de iransktalende skyterne og katahriske folkeslag, likeså de stridbare kosakkene, tartarene, ingusjeterne og tsjetjenerne, og ikke å forglemme mongolene, som rent faktisk var fødselshjelperne til det moskovittiske fyrstedømmet, er skjøvet ut i periferien av det putinske verdensbildet.

Sentralt i putinismen står et langsiktig ønske om å reetablere det russiske tsarriket på sitt største, det bolsjevikene kalte Europas fengsel. Derfor er Putin ikke begeistret for bolsjevikrevolusjonen i 1917, eller Lenin og de andre bolsjeviklederne, som han stadig beskylder for å ha ødelagt det gamle Russland. Han har utvilsomt rett i at bolsjevikene ønsket å avvikle det tsaristiske, despotiske herreveldet, slik det hadde spredd sine fangarmer på 1700- og 1800-tallet, ikke bare til khanatene i Krim og Kazan, til det overveiende muslimske Kaukasus, men også østenfor Ural hvor det hadde knust tartarriket - hvem har ikke lest boka Tsarens kurer - og enda lengre til det inuittiske Alaska. Bolsjevikene så ikke noe godt i en slik imperialistisk stat. Tvertimot. De ville oppløse den.

For Putin framsto bolsjevikene derfor som ødeleggerne av det hellige, gamle Russland. Han har mange ganger anklaget Lenin for å ha gitt Ukraina i gave til vesten. Det kan være grunn til å minne de som idag viser forståelse for angrepet på Ukraina, at det kan knapt være tvil om at at et sentralt element i putinismen er drømmen om å gjenskape tsarriket. De som føler at Putin på sett og vis fører videre en sovjetisk, sosialistisk tradisjon fra Lenin, må ta inn over seg at det er ingen Putin misliker mer enn Lenin. Det finnes virkelig ikke spor av sosialisme igjen i Russland.

Ut fra denne analysen er det lett å anta at angrepet på Ukraina 24. februar var starten på en gjenerobringskrig for å reetablere grensene til tsarriket i 1914. Eller å realisere tsarenes ambisjoner fra den gang om ytterligere ekspansjon og anneksjoner. Det reiser spørsmålet om vi nå står overfor en krig, som vil eskalere til en storkrig, der også Norge kan bli truet? 

Putinismens krigsmål

I ettertid er det vanlig at historikerne legger vekt på de langsiktige linjene i kriger og tillegger aktørene langsiktige perspektiver. Men hvis vi ser på kriger i samtidas øye, så er det tvert imot det kortsiktige formålet som springer oss i øynene. Hitlers formål med Polen-felttoget i 1939 var ikke å utløse 2. verdenskrig. Det var det den britisk-franske krigserklæringen som gjorde. Hitler hadde satset på først å få ferdig opprustningen, som hadde startet for fullt bare 3 år tidligere. For eksempel skulle den ambisiøse flåteplanen først være ferdig i 1947. Det Wehrmacht vi så i 1941 under angrepet på Sovjetunionen, var fortsatt hestetrukket.

I putinistisk perspektiv er det imidlertid lite trolig at angrepet 24. februar 2022 hadde som mål å gjenskape grensene fra tsarriket i 1914. Det er et mye mer langsiktig mål. Bare et nøkternt blikk på hvilke militære forberedelser som ble gjort viser hvor håpløst urealistisk en slik tanke er. Kjerna i det russiske forsvaret er de 7 moderne atomubåtene i Murmansk-basen, som vi kommer nærmere tilbake til. Men ellers har militærapparatet krympet og omfattet pr. 24. februar langt under en million mann, reservister inkludert. Ingen omfattende mobiliseringstiltak var gjennomført. Ingen nye ordre til krigsindustrien var gitt. I det hele tatt kan man ikke si at landet var på krigsfot.

Alt tyder derfor på at målet med krigen i virkeligheten var strengt begrenset. I tråd med putinistisk ideologi var den påtvunget av vestmaktene og handlet om å forsvare den siste rest av selve kjerneområdet til det historiske "Rus". Derfor er kontrollen over marinebasen i Sevastopol og Donbas-regionen og den landeveis forbindelsen mellom dem så viktig. Her dreier det seg om Russlands muligheter til å opprettholde sin havgående sjømakt og dermed den strategiske atomubåtstyrken. Uten baser for sjømakt og forbindelse mellom Murmansk og Sevastopol, for såvidt også Kaliningrad, ingen flåte og heller ingen stormakt.

Det er altså lett å la seg forlede til at de enkelte taktiske overlegninger i krig er det samme som formålet med krigen. Men slik er det svært sjelden. Alle historiske erfaringer med studier av krig tilsier at vi må søke etter krigens formål i den kortsiktige politikken som ledet fram mot krigen. Og de taktiske grepene man velger, må søkes i de taktiske grepene som man har erfaringer med fra før. I 1968 angrep sovjetiske styrker Tsjekkoslovakia. Formålet var å stoppe vestlig innflytelse og kontroll. Men angrepet skjedde ikke ved at de fem Warzawapakt-landa som deltok først erklærte krig, så slo seg fram over de tsjekkiske og slovakiske grensepasseringene for endelig å angripe hele landet. Det skjedde ved at sovjetiske transportfly landet på flyplassen ved Praha med det som i første omgang var tilstrekkelig av personell og utstyr. Men de ønsket ikke å innlemme landet eller å holde det under en kostbar militæradministrasjon. De ønsket politiske forandringer.

Noe liknende skjedde i Afganistan i 1979. Først kom et sovjetisk kupp utført av KGB mot den politiske ledelsen av landet og innsettelsen av Babrak Karmal, i håp om at dette ville endre politikken. Først da dette ikke fikk ønsket virkning, fulgte en massiv regulær militær invasjon og den påfølgende blodige krigen. Men det var ikke tilsiktet. Da Hitler angrep Norge 9. april 1940 var ikke formålet krig mot Norge. Formålet var å tvinge regjeringen gjennom et kupp til å gjøre som den danske; å tillate tyske baser i Norge gjennom en fredelig besettelse. Det var afgansk politikk Bresjnev ville ha endret, en politikk som kunne hindre Afganistan i å bli et springbrett mot sovjetiske områder. Istedet var det krigen som endret Sovjetunionen, som etter 10 års innsats ble tvunget til å trekke seg ut, etterfulgt av Sovjetunionens oppløsning og to blodige borgerkriger i Tsjetjenia.

På sett og vis kan vi si at revansjismen ble enerådende russisk statsideologi ved krigsutbruddet 24. februar, i konkurranse med et diplomati som hadde søkt å etablere en ny europeisk sikkerhetsordning. Det var en arv fra Sovjetunionen å strebe etter sikkerhet gjennom anerkjennelse. I alle disse årene har russiske ledere vaklet mellom å tro på at vestmaktene ville medvirke til det, eller om de i bunn og grunn ønsker å knuse det russiske riket gjennom å åpne landet for vestlig kontroll. At Ukraina aldri godtok Minsk II-avtalen fra 2015 ble et ytterligere bevis. Men pr. 24. februar var denne konkurrerende diplomatiske strategien uttømt uten resultat.

Har russerne hatt grunn til skepsis til motivene til vestmaktene? Putin og Lavrov kommer stadig tilbake til NATOs angrep på Serbia i 1999 og Libya i 2001 og USAs angrep på Irak i 2003, som skjedde uten folkerettslig mandat, i Libyas tilfelle uten mandat til regimeendring. De har ikke hatt grunn til å stole på vestmaktenes motiver. Og at dette ikke lenger handlet om kampen mellom to økonomiske systemer etter som Jeltsins erstattet de offentlige sektorene med markedsøkonomi og oligarker, ikke ulikt amerikansk kapitalisme, må ha styrket mistanken om at Vestens mål var selve den russiske statsmakten, ja Russland som land, som kultur- og tradisjonsbærer. Virkeligheten har gitt dem rett i at den russiske sfæren har blitt stadig innsnevret, ved at 14 statsdannelser i dette området har søkt seg til NATO eller faktisk blitt medlemmer.

Mangelen på en anerkjent buffer mot vest er i Putins øye livsfarlig for Russland. Det var erfaringene tilbake til 1939, da Storbritannia nektet å inngå et felles forsvar mot Nazi-Tyskland. Erfaringen da materialiserte seg i den tysk-sovjetiske ikkeangrepsavtalen, som flyttet den sovjetiske bufferen mot Tyskland vestover til grensene fra 1914 og utsatte krigen med to år. Før 24. februar 2022 strebet ikke Russland etter militær kontroll over dette området - det vil si dagens Ukraina - men Putin ba siden 2014 om å få garantier fra vest og særlig fra USA, om at Ukraina ikke skulle bli nok et oppmarsjområde mot Russland. Det har falt på stengrunn. Tre dager før innmarsjen i februar advarte han mot de ukrainske myndighetene, som han beskrev som hovedaktørene for denne trusselen. Og selve invasjonsdagen la han vekt på at "spesialoperasjonen" ikke var rettet mot befolkningen i Ukraina, men mot maktkretsene i Kyiv, som splittet og ødela samholdet i "vårt" folk, som var ett og det samme i begge land, kjerneområdet i det gamle "Rus".

Betyr dette at resten av Europa og Norge er truet? Nei og ja. Nei, - fordi man må forholde seg til hvilke ressurser putinismen kan mobilisere i en framtidig krig. Russland har et forsvarsbudsjett på størrelse med Frankrike. Resten av Europa alene har mange ganger så store og mer moderne utrustede militærapparater. Den russiske militærmakta er ikke vedlikeholdt siden 1991. Tross alle Aftenpostens årvisse skremsler om stadig økende russisk militære, er faktum at det bare er rester igjen av den fordums så stolte og selvbevisste røde hær. Ingen kan lenger være i tvil om det. Nei, - også fordi et videre russisk angrep mot de baltiske statene, Polen og andre land i vest, ville kreve forsyningslinjer i et omfang som en stadig krympende russisk økonomi ikke kan betjene.

Men ja, - fordi selv om russiske militære og økonomiske kapasiteter rett og slett er for små, så har Russland et mektig og modernisert atomforsvar, som er basert på kontrollen over to nøkkelområder, Krim med Sevastopol og Kola med Murmansk-basen med sine atomubåter. Avstanden til det nærmeste anlegget ved Murmansk fra Norge er bare litt lengre enn fra Drammen til Oslo. Murmansk-ubåtene utgjør Russlands strategiske avskrekkingsstyrke, som skal kunne skli ubemerket ut på det 5-600 meter store dypet i Atlanterhavet og derfra - i stadig bevegelse - kunne true enhver amerikansk storby med ødeleggelse. Disse ubåtene er ikke ment å true Norge. Men fordi USA er i ferd med å etablere egne baseområder og egne havnefasiliteter for atomubåter på norsk grunn, så blir selvfølgelig disse områdene også mer utsatt. Et russisk nærforsvar av Murmansk-basen vil kunne berøre områder i Finnmark på grunn av den korte avstanden. Enhver vestalliert militær aktivitet i Finnmark betraktes på russisk hold som en trussel mot atomubåtene.

Og endelig nei - fordi Russland har mer enn nok med å håndtere ukrainerne. Det finnes ikke ressurser til nok en krig eller nok en front.

Krigens gang

Vi skal vende tilbake til dette tilsynelatende underlige angrepet mot Kyiv 24. februar. Dette merkelige kuppforsøket som ble så mislykket, gir oss kanskje en nøkkel til å forstå hva som foregår i det russiske maktsenteret rundt presidenten og hvilke mekanismer som legger kortene til rette for beslutningstakerne.

Det er ingen tvil om at dette var basert på at regjeringen i Kyiv ville falle like lett som Dubsjek-regimet i Praha 21. august 1968. Som jeg skrev i en artikkel i Klassekampen 21. august 1978, så startet den med at Antonov-fly landet på Ruzyne-flyplassen ved Praha klokka 0200 om morgenen, og ut strømmet spesialsoldater, teknikere og administratorer, som etter kort tid regisserte slutten på Dubsjek-regimet. Målløse kunne vi se det samme på TV i morgentimene 24. februar, da russiske transporthelikoptre fløy inn mot Antonov-flyplassen ved Hostomel 20 kilometer fra Kyiv, for å landsette spesialsoldater for å sikre flyplassen for russiske transportfly, ironisk nok av samme type som landet på Ruzyne i 1968, som ble utviklet nettopp i Hostomel. Og akkurat som transportkolonner med ca. 800 000 soldater i 1968 satte seg i bevegelse over de tsjekkoslovakiske grenseovergangene, så satte en kanskje 100 000 mann stor kolonne lastebiler, personellkjøretøyer og stridsvogner seg i bevegelse over grenseovergangene fra Belarus 24. februar, i retning Kyiv. Formålet var åpenbart å sette fast de ukrainske sentralmyndighetene og å få satt inn en vennligsinnet regime, slik sovjeterne hadde erfart i 1968. Til grunn for denne aksjonen må det like åpenbart ha ligget til grunn en forestilling om at den ukrainske regjeringen ville falle like lett som den tsjekkoslovakiske i 1968.

Men slik gikk det ikke. Tvertimot. Regjeringen heiste i stedet opprørsfanen, og mobiliserte til kamp. Hvordan kunne Putin ha vurdert dette så feil? Vi må undres på om det bak var teori om at det ikke fantes noe egentlig nasjonalt samhold og at regimet i Kyiv besto av lykkejegere og neo-nazister, som lett ville falle. Vi har sett dette brukt hyppig i propagandaen. Men var denne politiske feilvurderingen bare til bruk i propagandaen? Den må basere seg på en svært sviktende politisk etterretning. De må ha trodd på det selv.

For selv om det ikke kan være tvil om at krigen tiltrekker seg lykkejegere og også høyreekstreme og nynazister, noe som en rekke intervjuer og oppslag i vestlig media har bekreftet, så framstår det som helt usannsynlig at dette skulle ha evnen til å mobilisere de ukrainske massene, som jo deltok i stor grad under kampen mot Hitler under Andre verdenskrig. Men igjen må vi problematisere dette.

De historiske røttene til ukrainsk nazisme går tilbake til borgerkrigene 1918-21, da mange ukrainere fra Vest-Ukraina deltok i de hvite invasjonshærene. Fra 1929 ble den politiske bevegelsen OUM dannet, som under Andre verdenskrig dannet nazihæren UPA under ledelse av Stephan Bandera. UPA inngikk i Waffen-SS og noen av enhetene, som Den galisiske infanteridivisjonen, ble kjent som noen av de mest blodtørstige enhetene på østfronten, særlig i kamp mot partisaner, med en antislavisk, germanistisk profil. De sto bak mange myrderier av jøder. Mens UPA på det meste omfattet kanskje 250 000 mann, så fantes det også grupper av kosakker som ønsket tyske tropper velkommen da disse avanserte mot Rostov og Don- områdene. En kjent episode i sovjetisk militærhistorie fant sted i 1942, da et kosakkregiment i Den røde hær deserterte og gikk over til tyskerne, hvor de etterhvert ble innpasset i Wehrmacht. Senere fulgte flere med, som ble satt inn i Waffen-SS. Men omfanget på disse kosakkenhetene var langt mindre enn UPA. De ble flyttet vestover etter Stalingrad og ble satt inn i kampen mot partisanene i Belarus og Polen, og enda senere i Normandie og i Jugoslavia. For disse etniske ukrainerne var kampen mot sovjetregimet og Russland ett og det samme. Selv om de aldri utgjorde noe mer enn en understrøm, har de utvilsomt etterlatt seg en tradisjon om dette i dagens situasjon, hvor det har kommet til syne i Azov-regimentet i Mariopol, der mange soldater bar UPAs jakkemerker.

Likevel blir det feil å overvurdere denne understrømmen. For også fra etnisk russisk side fant det sted store overganger til tyskerne under Andre verdenskrig. Mest kjent at sovjetgeneralen Andrej Vlassov, som gikk over til tyskerne allerede i 1941 og organiserte "Den russiske frigjøringshæren" ROA. De rekrutterte sterkt fra fangeleire for sovjetiske krigsfanger og utgjorde trolig til slutt 200-300 000 mann. Hitler ville nødig ha dem som kampformasjoner. Så mange Vlassov-soldater ble sendt som arbeidskraft til okkuperte områder, blant annet til Norge, hvor de ble brukt som forhatte arbeidsledere og vaktmannskap i fangeleire. Ellers ble de særlig engasjert i partisan-bekjempelse på Østfronten. Først på høsten 1944 ble ROA-enheter dannet i form av flere divisjoner i Waffen-SS, som deltok i sluttkampene om Berlin.

Etter krigen søkte de vestallierte etter samarbeidspartnere blant UPA- og ROA-mannskaper. Noen ble innrullert i britiske, tyske og amerikanske etterretningstjenester. Det hersker ikke tvil om at dette førte til at det var mulig å opprettholde enkelte anti-sovjetiske partisanenheter i Belarus, Ukraina og Russland fram mot midten av 1950-tallet, da de fleste var nedkjempet etter å ha sprengt broer, jernbaner og likvidert motstandere. Men at tradisjonen finnes ganske høyt opp i det ukrainske politiske livet, kan det ikke herske tvil om. Et iøynefallende bevis på det var da Viktor Jutsjenko i 2010 ga Bandera utmerkelsen "Helt av Ukraina". Dette ble ikke uten grunn tatt til inntekt for å være mer representativt enn det har vist seg å være. Det fordømt av en rekke land, inklusive Israel. Tildelingen ble senere omgjort av president Viktor Janukovitsj.

Selv om den økonomiske og politiske korrupsjonen i Ukraina er vel kjent og dokumentert, så virker det unektelig underlig at den russiske politiske etterretningen i Ukraina har vært så dårlig orientert om styrken til denne nazitradisjonen, at de har rapportert til Kreml at Zelenskijs regime sto for fall eller at hans hær var uten motstandskraft. For, som vi har sett, så har også Russland sin tradisjon fra Vlassov, som russiske nazister demonstrerer med sine ROA-jakkemerker og diagonale korsflagg som en blanding av det skotske og finske flagg. De har sine egne nazister.

Denne politiske feilrapporteringen, gjør den militære feilvurderingen enda mer iøynefallende. Av klassisk militærteori, som Karl von Clausewitz Vom Kriege, som det militære Frunze-akademiet har lang tradisjon med å studere, framgår at en angriper må være minst tre ganger så sterk som forsvareren hvis våpenteknikken er omlag lik, ja i noen tilfeller 1:5. Og her invaderte 190 000 russere mot 250 000 ukrainere som var krigsoppsatte og hadde erfaringer fra mange år i grenseområdene mot Donbas. Den samme krigsteorien sier at angrepsstyrken må angripe konsentrert for å gjøre gjennombrudd på ett punkt. Men russerne hadde fordelt sine styrker på tre hovedområder, mot Kyiv, i Donbas og mot Kherson. Egentlig hadde de også åpnet en fjerde front mot Kharkivs nordreøstre forsteder. De hadde altså i utgangspunktet ikke bare splittet sine styrker ytterligere og dermed redusert mulighetene for gjennombrudd, men det ser ikke ut til at de i det hele tatt bekymret seg for at slike klassiske erfaringer var gyldige for dem i denne situasjonen. Her er parallellene til 1968 så altfor tydelige. Og teorien om Ukraina som et korthus påfallende.

Et eksempel som belyser poenget: Hitler angrep Norge 9. april 1940 med bare 8500 soldater fordelt på fem angrepsgrupper mot hver sin by. Han kunne gjøre det fordi han visste at bare 4-5 norske infanteribataljoner med utrente mannskaper var inne til nøytralitetsvakt. I Oslo var meningen at den norske regjeringen skulle godta de tyske kravene under Blüchers kanoner. Slik ble det jo ikke, fordi Hitlers forutsetning, at nordmennene ville samarbeide som danskene, ikke slo til. Noen ville slåss. Og de gjorde det. Blücher kom aldri fram. Frivillige stoppet tyskernes forsøk på å fange regjeringen og kongen på Midtskogen. Frivillige samlet seg på Voss og ville ha våpen. Da hjalp det ikke at offiserene og militærledelsen på norsk side gjerne ville komme til forståelse med angriperne, fordi hatet mot arbeiderbevegelsen og Nygaardsvold-regimet var sterkere enn frykten for tyskerne.

Så tyskerne var svært få i den første bølgen. Det var en kalkulert risiko som var bestemt av at det ikke var plass til flere ombord på krigsskipene. Men slike begrensninger hadde ikke russerne foran 24. februar. De kunne ha satt inn langt flere soldater mot Kyiv. Forklaringen på denne feilvurderingen må ha vært at de mente at det var tilstrekkelig.

Det er vanskelig å forstå dette på annet vis enn at den militære ledelsen i Moskva må ha vært drastisk feilinformert om hvilke militære potensial de sto overfor, en parallell til den politiske  feilvurderingen som Putin var skyldig i. Og til grunn for dette må vi kunne konkludere med at de militære og politiske etterretningsorganisasjonene som opererte i Ukraina ikke var istand til å gi korrekte eller noenlunde edruelige rapporter eller motforestillinger om tilstanden oppover i det russiske systemet. Det kan bare forstås som utslag av byråkratisk korrupsjon, hvor putinismens sentrale teser snarere skulle bekreftes enn motsies gjennom en regress av "nikke-byråkrater". Som vi har vært inne på, så var det nærmest utenkelig at broderfolket i vest "egentlig" kunne mene noe annet enn det Putin ga uttrykk for.

Krigens gang videre har understreket dette. Etter det mislykkede kuppforsøket mot Kyiv, ble troppene omdirigert til Donbas, hvilket gjorde det mulig å okkupere mer land i Kherson og videre mot Zaporizjzja. Men igjen gikk det dårlig. Ukrainske styrker truet med offensiv i sør, og lanserte først en offensiv i Kharkiv-regionen. Det førte til en tvungen tilbaketrekning av de russiske styrkene sør for byen, hvilket la byen Liman i Donetsk åpen for angrep fra ukrainske styrker. Disse rokadene avslører en åpenbar styrkesvikt på russisk side, noe Putin søker å utligne ved en såkalt tvungen delvis mobilisering av 300 000 reservister. Det vil ta tid før dette virker.

Det er krigen i form av "spesialoperasjon" som begrenser tilgjengelige rekrutter. En krigsmobilisering vil rett nok kunne føre til innkalling av millioner av nye soldater, men det er tvilsomt om generalstaben i Moskva har holdt den gamle mobiliseringsordningen ved like. En slik mobilisering vil ha både kolossale økonomiske og folkerettslige virkninger, med etableringen av krigsjustis innad i landet og utad krigstilstand med en rekke nabostater. Det vil kunne bringe regimet fram mot kanten av stupet hvis den blir mislykket.

En mobiliseringshær vil også kreve utstyr. Vi kan allerede nå se at det er dukket opp stridsvogntyper fra 1960-og 70-tallet på bilder fra kamphandlingene. Det er mindre av moderne stridsvogner av T-80-familien å se, selv om de også av og til dukker opp som vrak. De er lett å kjenne igjen på grunn av keramiske fliser i fronten. Men også kryssermissiler, artilleriraketter og raketter av avansert type ser det ut til å være mindre av. Det samme gjelder avansert artilleriammunisjon. Her kan det se ut til at beredskapslagrene allerede er tømt. Er det virkelig mulig?

Uansett, det er ikke gjort i en fei å omstille industrien til å fylle behovene som slagmarkene stadig krever. Det er politisk farlig for Putin å sende ut nye soldater i hundre tusentall kun iført personlige våpen og utstyr. Det er altså ikke riktig lengre at en russisk soldat er 3 meter høy, som sjefen for garnisonen i Porsanger nylig uttalte på TV.

Sum a sumarum kan det se som at Putin har malt seg inn i et hjørne, hvor det er vanskeligere enn ved begynnelsen av krigen å se for seg en seier på slagmarken, som inkluderer de 4 "oblastene" Donetsk, Luhansk, Kherson og Zaporizjzja. Kjernespørsmålet her er åpenbart landveisforbindelsen til Krim og Sevastopol, et mål som er en "rød linje" for russerne.

Vi må være edruelige. Det er grunn til å advare mot å tro at ukrainsk framgang på slagmarken i sør, kan føre til russerne blir kastet ut av de fire "oblastene" i sør, enn si fra Krim. Et land med 145 millioner innbyggere må nødvendigvis ha en mye større potensiell industriell og militær styrke enn Ukrainas 44 millioner. Hvis de politiske forholdene legger til rette for å bruke tid til å utnytte disse ressursene og sette dem inn i konsentrert form.

Den framgangen vi ser nå, er et resultat av våpenhjelpen fra vest. Den har likevel sine begrensninger. Når ingen av partene er innstilt på kompromisser, ingen av dem kan trekke seg ut uten å miste ansikt og begge har svære ressurser i ryggen, er det mest realistisk å anta at krigen vil bli langvarig.  Elon Musk er ute 4. oktober med et budskap om at Ukraina må innse at Krim er tapt for godt. Det er nok realistisk, hvis amerikanerne ikke er innstilt på en åpen storkrig med russerne.

Stedfortrederkrig

Professor Michael W. Doyle ved Columbia-universitetet uttalte til Klassekampen 3. oktober at han betrakter krigen som den "første stedfortrederkrigen i den nye kalde krigen". Noen på venstresida i Norge deler dette synspunktet.

Ingen kan være uenige i at det er slike elementer i denne krigen. Mange i USA og Storbritannia ønsker utvilsomt at ukrainerne skal fjerne Putins regime og åpne Russland for Vesten. Noen har nok også baktanker om at et framtidig, vestorientert Russland kan bli en alliert mot den egentlige fienden på lang sikt, nemlig Kina. Russland er i dag så svakt at det militært sett er uten muligheter til å vinne en åpen krig mot USA og Storbritannia, på tross av sitt store arsenal av kjernevåpen. Dette kan det neppe være tvil om i Kreml. Selv om Putin nå retter sin krigsretorikk mer mot disse to statene enn mot Ukraina. Men gjør dette krigen til først og fremst USAs krig?

Slik jeg ser det, er en slik analyse feil. Den er for det første basert på sviktende situasjonsbedømmelse. Det er å underkjenne styrken i den ukrainske motstanden. Men det er også basert på en undervurdering av den ukrainske nasjonale identiteten og dennes historiske tradisjoner, som vi har vært inne på her. Dens kanskje viktigste formative periode er jo nettopp nå.

Her har vi et eksempel fra vår egen historie som belyser poenget. Både Tyskland og England hevdet i 1940 at deres landgangsplaner i Norge var motivert av å hindre motstanderen. Ingen av dem ville egentlig krige mot Norge. Vi endte altså med tyskerne og hele vår motstandskamp ble rettet mot dem. Tyskerne hevdet at den norske motstanden førte en stedfortrederkrig for britene og at motstanden var styrt fra London. Noe rett hadde de i det. Men er det noen i dag som vil hevde at vi bare var et redskap for britenes kamp? At vi drev en stedfortrederkrig for britene?

Tragisk nok inntok ledelsen i kommunistpartiet et liknende standpunkt, og tok som følge av dette standpunktet avstand fra den militære forsvarskampen, som de hevdet bare tjente britene. Det var en fryktelig feil. Partiet kom ikke igang med aktiv motstand før i 1942, lenge etter "Osvald-gruppas" sabotører. Teorien om stedfortrederkrig var basert på en feil analyse av situasjonen i Norge, av sovjetisk utenrikspolitikk og ga NKP et stempel som de lenge slet med i forhold til resten av motstanden.

Et annet eksempel: USA og deres norske tilhengere i Aftenposten og Arbeiderbladet hevda at de egentlig førte en kamp mot Sovjet og Kina gjennom sin kamp mot "kommunismen" i Vietnam. Var vietnamesernes motstand egentlig en stedfortreder krig? Det må være historieløst å hevde dette. Det var i deres øyne en kamp mot nykolonialisme og USA-imperialismen.

Utgangspunktet og situasjonsbedømmelsen avgjør altså om man ser det som en stedfortrederkrig eller motstandskamp. Spør man ukrainerne, så er de neppe mer i tvil enn vietnameserne var 1967-76 eller nordmennene i 1940-45. At amerikanerne forsyner Ukraina med våpen og forsøker å påvirke krigen på mange måter, bør ikke forvirre noen. Men å hevde at ukrainerne gjør motstand først og fremst på grunn av amerikanerne er likevel et drøyt stykke. En slik vurdering ligger tett opp til det Kreml stadig hevder.

Den vanskelige våpenhjelpen

Til slutt noen ord om våpenhjelp. Jeg beveger meg her på kanten mellom historie og politikk. Utgangspunktet for å mene noe om det som et politisk menneske. Som jeg startet med, så tilsier mitt marxistiske grunnsyn at jeg støtter Ukrainas kamp. Da blir det uten mening for meg å være mot det som er nødvendig for å kunne føre denne kampen. Hva USA og andre vestmakter måtte mene og gjøre, spiller mindre rolle.

Våpenhjelp har alltid vært omstridt i et lite land med sterke fredstradisjoner, som Norge. Til og med overfor den hardt pressede spanske republikken 1936-39. Få i Norge eller andre land gjorde det. Det er underlig å være vitne til hvordan enkelte AP-politikere idag hevder at det var rett å sende våpen til den spanske republikken og bruker det som argument for å sende våpen til Ukraina. Underlig, fordi det nettopp var AP-regjeringen som i 1936 forbød våpenhjelp dit. Derfor ble all offisiell hjelp dit fra Norge ikke-militær. Det var bare Sovjetunionen som sendte våpen. Bortsett fra det, lyktes det den tyske kommunisten Ernst Wollweber å kontrahere 5 små frakteskip fra et norsk rederi, som fraktet våpen som ble kjøpt på det illegale våpenmarkedet. Stormaktene med britene i spissen forsøkte å stoppe militær støtte til republikken og organiserte "Non Intervension Committee", med senere forsvarsminister Birger Ljungberg som norsk representant. Han var for øvrig kongens adjutant, så det var offisielt nok. Dette skjedde mens Hitler og Mussolini sendte mengder av skipslaster med våpen til Franco. De var de som gjorde at fascistene vant. Wollwebers folk sprengte noen av disse skipene. Det ble starten på "Osvaldgruppa". Det er en annen historie.

Noen på venstresida har engasjert seg sterkt mot våpenhjelp, som Pål Steigan. Han har inntatt et nærmest prinsipielt standpunkt mot. Han har skrevet på nettet at vi andre som støtter våpenhjelp er nærmest å betrakte som salgsagenter for Kongsberg våpenfabrikk. Steigan er ikke pasifist. Men han mener at krigen i Ukraina er en stedfortrederkrig som USA kjemper mot Russland og at våpenhjelp derfor er en støtte til USA-imperialismen som vil knuse den russiske staten. Andre, som fredsprofessor Ola Tunander og tidligere Rødt-nestleder Mariell Leraand, er mot våpenhjelp fordi det forlenger krigen. Atter andre er mot fordi de av prinsipp er pasifister og derfor mot all våpenbruk.

Mitt utgangspunkt er altså at jeg er tilhenger av våpenhjelp fordi det er eneste måte vi kan bidra til at Putin ikke vinner denne krigen. Men det kan ikke være fornuftig hvis denne hjelpen svekker vårt nasjonale forsvar. Vi trenger soldatutrustning og våpen for å forsvare vårt land. Slike våpen trenger også Ukraina. M-72 og Mistral er slike våpen. Nå sender Forsvaret også andre typer våpen som amerikanerne har dyttet på oss, som det selvdrevne artilleriet M109/155. Det har også gått gamle Leopard-stridsvogner, ppk-er og annet. Det siste er innkjøp direkte av slovakisk selvdrevet artilleri av typen Zuzana 2, sammen med Danmark og Tyskland, med en rekkevidde opp til 40 km. Det har sikkert også gått eller vil gå mer offensive våpen.

Dette er defensive våpen. Jeg støtter ikke våpenhjelp som kan brukes til å angripe russiske områder, slik Zelenskij stadig trygler USA om. Hvis det skjer, må jeg endre standpunkt. Det er slett ikke uvanlig at kriger endrer karakter fra å være rettferdige forsvar til angrepskrig. Som eksempel kan vi ta de franske kommunardene som kjempet mot den franske sjåvinismen og den franske hæren da de hisset til krig mot Tyskland i 1870. Men da Tyskland litt senere invaderte Frankrike, støttet kommunardene det franske forsvaret. Et annet eksempel: Da det danske enevoldsstyret sendte hæren inn mot det overveiende tysk-inspirerte, borgerlige opprøret i Kiel i 1848, støttet Marcus Thrane og hans arbeiderforeninger opprørerne. Men da Tyskland invaderte Schlesvig-Holstein i 1864, støttet de norske radikalerne Danmark. Et tredje eksempel: Mens den internasjonale arbeiderbevegelsen kjempet mot de borgerlige rustningene rundt 1905, støttet Lenin og de russiske sosialdemokratene at Norge hadde rett til å forsvare seg mot Sverige.

Men det er lett å nevne eksempler på hvor vanskelig det kan være å vurdere rett når det gjelder våpenhjelp til land som blir angrepet av andre. Det gjelder for eksempel vinterkrigen 1939-40, da Sovjetunionen angrep lille Finland etter lange forhandlinger om kontrollen over det karelske neset. Sovjeterne hadde et poeng. For fra det karelske neset kunne finsk artilleri skyte rett inn i sentrum av Leningrad (St. Petersburg). Finland hadde nær forbindelse med Nazi-Tyskland.

En svær internasjonal bevegelse for våpenhjelp til Finland kom i gang. Norge sendte i all hemmelighet en bataljon artilleri med 12 000 granater, vel 15 % av norske beholdninger. Mens dette skjedde var to invasjonsflåter i ferd med å bli klargjort for angrep mot Norge. Den tyske svært hemmelig, den britiske dårlig skjult. Både Tyskland og UK sendte svære mengder våpenhjelp til Finland. Den tyske via Sverige og den britiske på jernbanen via Bergen og Trondheim. I begge land var det sterke krefter for å snu storkrigen som hadde startet i forbindelse med Polen i september 1939, til en storallianse mot Sovjet, den egentlige fienden. Arkitekten bak denne politikken var den britiske statsministeren Chamberlein. NKP advarte mot våpenhjelp Finland og ble håpløst isolert og angrepet. Mens Wollwebers folk tok saken i egne hender og gjennomførte sabotasjeaksjoner mot jernbanetransportene (riktignok på finsk side av grensa). Så kom angrepet, da tyskerne utmanøvrerte britene med 24 timer og rullet inn. Da kunne Norge hatt god nytte av dette artilleriet under felttoget, da nettopp mangel på skyts som kunne stoppe tyskernes stridsvogner ble et kjempeproblem.

Egentlig var det norske forsvaret ganske sterkt. Det fantes artilleri, krigsskip og fly. Men de fikk ikke ordre. Forskjellen til Zelenskij-regimets entydige og kraftige motstandsordre er iøynefallende. I Norge anbefalte Generalstaben forhandlinger og "dansk løsning". Det var ikke annet å vente etter to tiårs nedbygging og omdannelse til å være et indre politi mot arbeiderbevegelsen, med stille mobilisering og ubrukeliggjøring av våpendepotene. Og et offiserskorps der hver fjerde offiser var tysk-vennlige med bakgrunn i NS. På tross av det holdt et improvisert forsvar basert på frivillige stand i 8 uker. Det var lengre enn Polen, Belgia, Nederland og Frankrike.

Kommer krigen hit?

Nei, det gjør den ikke. Norge var aldri innenfor den tsaristiske interessesfæren og er følgelig langt utenfor den putinistiske. Russland har ikke noe uoppgjort eller krav mot Norge. Noe annet er det med amerikanernes økende militære affinitet på nordområdene. Hvis de får etablere seg i Finnmark kommer de innenfor det russiske nærforsvaret av Murmansk-basene. Hvis så skjer, er det lite Norge kan gjøre.

Men som energileverandør til kontinentet er våre installasjoner og rørledninger sårbare. Vi vet ikke hvem som sprengte North Stream 1 og 2, men hvis Cicero hadde rett da han i tale etter tale hevdet at man må følge pengene for å oppklare forbrytelser, så bør vi søke etter de som tjener på dette. Etter sabotasjen framstår USA som den største leverandør av gass (LNG fra skifergass) til Europa etter Norge. Russland er den store taperen. De ønsker jo å selge så mye gass som mulig, hvilket nå er blitt umulig. Men hvis det er en klient for vestmaktene som står bak, så vil jo et logisk russisk svar være å stoppe norske gassledninger. At russerne selv står bak North Stream 1 og 2, framstår som uhyre konspiratorisk. Hvorfor ødelegge sin egen eiendom? For å skape frykt ved å framstå som uberegnelige og sprøe? Det er vel et spørsmål om vi må vente på svar fra framtidas historikere på disse og framtidige mystiske hendinger. Det samme gjelder mange av såkalte droneobservasjonene som nå er blitt daglige. Som med 1950-tallets UFO-observasjoner dukker de stort sett fram om natta, med sine blå lys. Det betyr imidlertid ikke at alt man ser av slikt er UFO-er.

Kan det bli atomkrig? Det er uhyre lite sannsynlig. Putin er fullstendig klar over at atomubåtenes atomraketter er verdiløse i det øyeblikket de blir brukt. Da går alle russiske storbyer umiddelbart opp i røyk. Den gamle atombalansen gjelder fortsatt, fordi den tjener begge parter.

Men hvordan er det med de små, taktiske atomvåpnene? Vil Putin bruke dem på slagmarken? Det kan vi ikke utelukke, hvis han mister evnen til andre mottiltak. Men de vil ikke utløse amerikansk atomangrep mot Russland eller utløse storkrig. Med mindre amerikanske doktriner blir endret, vil det heller ikke føre til at USA utstyrer Ukraina med slike våpen. Men det vil selvfølgelig bety en opptrapping av krigen i Ukraina.